Fra The Rolling Stones til Jack White

Forrige gang jeg var på Roskildefestivalen var i 1989. Da kjørte jeg bil nedover sammen med noen venner og bodde i telt på campen. Denne gangen,  25 år eldre, satset jeg heller på fly nedover og overnatting på hotell i København. Egentlig var det en av ungdommene i huset som lurte meg av gårde. Agnet var Mick Jagger & Co. Ok, men bare én dag. For gammel til slikt nå. Men selvfølgelig ble det 4 dager. Fløy nedover på torsdag, spiste en tidlig middag på Hard Rock Cafe, sjekket inn på hotellet og ordnet oss klippekort til toget,  og i 17-tiden kom vi oss avgårde.

Vi startet friskt med et å høre litt på et «stonehenge metal» band fra UK, Electric Wizard, greit nok egentlig. Etterpå tok vi en tur innom det svenske bandet Bombus. De fikk meg til å fundere på om svensk speedmetal er vår tids puddelrock.

Kveldens og festivalens høydepunkt ble selvfølgelig The Rolling Stones. Sjarmerende og skranglete og med en perlerad av hits. Det åpnet sterkt med Jumping Jack Flash, toppet seg med en 18-minutters versjon av Midnight Rambler med en strålende Mick Taylor på gitar og avsluttet feiende flott med Satisfaction. Mick Jagger hadde full kontroll på publikum og Keith Richards hang med så godt han kunne, mens Ron Wood og kompet gjorde et grundig fotarbeid. Full klaff på det som var avslutningen på en turné som godt kan være den siste.

Neste dag var vi tidlig avgårde for å få med oss Phil Anselmo &  The Illegals. Ordentlig metal fra den tidligere Pantera-vokalisten. Bra konsert. Etterpå koste vi oss i solen til sånn godfølelse-sørstatsrock levert av Jason Isbell & The 400 Unit.

Folk, sol og sørstatsrock

 

Neste stopp var hovedscenen med Deftones. Heller ikke et band jeg har et forhold til,  men også greitt nok. vi var en tur innom jentebandet Haim som også var ok før vi gikk til The Ocean på heavy-scenen før vi gikk til kveldens headliner: Rob Zombie. Det var en snodig opplevelse. Moderne heavy med en frontfigur som så ut som Roy Wood fra Wizzard, smakløs som Alice Cooper, tekster som Roky Erickson, bassisten så ut som Jack Sparrow og med en gitarist i svart legefrakk. Det ble 12 lange timer på Roskilde.

Neste dag tok vi det med ro og besøkte Nasjonalmuseet  i Københanvn for å kikke på originale grønlandskajakker. Fin samling.

 

Autentiske kajakker på Nasjonalmuseet

Deretter bar det ut til Roskilde igjen, men denne gangen for en noe kortere dag. Vi startet med dansk heavy, først Psyched Up Janis, deretter Hellhorse vs. The Psyke Project. Sistnevnte suverent best. Etterpå koste vi oss med glad-latino-musikk med Mano Chao La Ventura, selv om det ble la-la-la-allsang-overdose til slutt. Etter det hadde jeg lyst til å sjekke ut det finske doom-metal-bandet Dark Buddha Rising, etter 15 minutter (ca. en halv sang og kanskje 3 akkordskifter) var det mer enn nok og vi hadde oss ut i sola. Jeg hadde store forventninger til kveldens hovedartist, Arctic Monkeys, etter at jeg hadde hørt et par-tre låter med dem på Orion i Atlantic City i 2012. Men det ble en gedigen nedtur. Låtene var bra, musikerne vare gode, men med en full, livstrett, uengasjert og uinspirert Alex Turner som frontfigur ble det bare kjedelig. Det hjalp overjodet ikke med et sånt kult Joe Strummer-image heller. Sorry. Bortkastet tid.

Siste dag, søndag, var vi tidlig avgårde for å få med oss Kvelertak, men p.g.a litt bom med togene, rakk vi det ikke. Så vi trøstte oss med en strålende Carcass-konsert i stedet. Deretter The Black Daliah Murder som heller ikke var å forakte. Deretter brit-rock-bandet Kasabian som suverent overgikk Arctic Monkeys, så da kom humøret på plass igejn. Så ble det kilt-kjøp i Second-hand-shop. Den var litt lang, og må legges opp, og  med boots og en passende veske i front skal det nok bli bra.

Posering med kilt

Konserten med Stevie Wonder ble en flott parade med hits og gode soul (eller hva det nå er han spiller). Men uansett, festivalens musikalske høydepunkt ble nok avslutnogskonserten  med Jack White. Helt på høyde med mine gamle helter Led Zeppelin. Dessverre måtte vi gå før de 5 siste låtene p.g.a. tog til København og et tidlig fly dagen etter. Uansett, dere som ikke var der kan se konserten her:

 

1 kommentar

Filed under Kajakk, Konsert, Utlandet

One response to “Fra The Rolling Stones til Jack White

  1. Tilbaketråkk: Graspop Metal Meeting 2015 | Bernts turblogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s