St. Olavsspranget

Denne helgen satset vi på St. Olavsspranget. Bus nr. 11 til Trollahaugen og strake veien over Holstvollen til St. Olavsspranget. På Holstvollen var bygningene revet og erstattet med benker og bord. Ikke helt det samme, men slik går det når kommunen lar bygget forfalle og utsettes for vær, vind og hærverk.

St. Olavsspranget har en helt fantastisk utsikt nord- og østover. Men at Olav den Hellige, sannsynligvis før han ble hellig, siden han var død da han ble gjort til helgen, skal ha hoppet her, før fallskjermen ble oppfunnet og før basehoppingens tid, er rimelig lite troverdig. Men stedet har fått et kult navn uansett.

Det var frost i marka, mye rim og et tynt snødekke, men ikke glatt.

Men siden vi ville ha en ordentlig søndagstur, to vi veien tilbake til Holstvollen og videre til Damhaugen, Holstdammen, Nydammen, Svarttjønna, Schølberghytta og Våttakammen. Vi hadde glemt en liten detalj imidlertid. Det var slutt på sommertid og solen gikk ned en time tidligere enn beregnet. Og ikke minst, nå var vi inne i et område hvor mange andre hadde gått, så det var tildels veldig glatt, så det ble en komplisert tur ned fra Våttakammen og det tok sin tid i mørket på glatt sti. Men vi kom da helskinnet ned.

spranget

Herbernheia og Schølberghytta

Søndagstur «dagen derpå», og en etappe i Bettys 50-milsprosjekt for oktober og november. Kort fortalt går det ut på å ta bussen til endestasjonen og så gå 2 mil derifra, akkumulert til 50 mil på 2 måneder.

Denne etappen var med buss nr. 10 til Skistua og planen var å ta Herbernheia, Stadsheia og Herberndammen før retur via Schølberghytta til byen, men det var kald vind og våte myrer og formen var litt preget av gårsdagens ut-av-komfortsone-prosjekt, så vi nøyde oss med Herbernheia før vi snudde.

Schølberghytta (eller Schjøberghytta, Skjølberghytta, Schonninghytta, Berghytta, Fugletitterhytta, Steinhytta, Arstadhytta, Russerhytta osv) er et lite krypinn av ei steinbu på et bortgjemt sted i marka som ingen egentlig vet hvem som bygde. Den skal være bygd så tidlig som 1915, men ingen vet sikkert. Litt mindre kjent og ikke så myteomspunnet som Dreiers Minne, men et fint sted dette også.

Men fine høstfarger var det og turen ble fin etterhvert som kroppen kom i gang. Riktignok regnet det friskt etter Våttakammen, men man har da klær!

Etter en middag på byen gikk vi på Antikavriatet for å høre eldstesønnen synge.

herbern

Høyt & lavt

Familetreff på Høyt & Lavt i anledning Betty sin 55-årsdag Egentlig tenkt for kun voksne, men vi dro med oss et par alibier av yngre alder for sikkerhets skyld. Fikk prøvd meg på orange løype (helt for de minste, anbefales ikke for stive 60årige mannfok på 182cm… du må brette deg dobbelt for å komme igjennom enkelte passasjer), grønn løype (helt ok) og blå (høyere og fortere, litt utenfor komfortsonen). Rød løype tok jeg som tilskuer og godted meg litt da ungdommen innså at det var i tøffeste laget… sånn på halvveien. Svart løype var den bare en i gjengen som tok, og han var i alle fall utenfor komfortsonen. Alt i alt en aktiv og morsom dag.

Undertegnede i blå løype, litt utenfor komfortsonen

Høsthyttetur

Hytta har jeg lenge betraktet som gammeldags, trang, tungvindt og for langt unna bilvei og det stemte nok når vi pakket inn to voksne og tre barn med alt pikkpakket og alle bybehovene inn i den lille hytta. Og den idéen har på en måte satt seg, selv om guttene har blitt store og vi ikke drar på familietur til hytta lengre. Da var det utrolig artig opplevelse å ta med seg en som aldri har vært her og få inspirasjon av hans begeistring over stedet. For det er et flott sted i flotte omgivelser. En av landets beste hyttebeliggenheter spør du meg.

Årsaken til turen var klargjøring for vinteren, men det tok ikke store innstatsen, så vi badet, fisket gikk tur og koste oss med god mat. Fisk fikk vi på mark og på oter, ingenting på garnet vi satte, men det ble vel for dypt og amatørmessig satt, selv om jeg satte garnet på det stedet min far utpekte (en hvit stein i vannkanten). Og fjellet lyste i herlige høstfarger. Men det var en varm helg etter årstiden å regne. Vinterdag (14. oktober) var det 20° C.

En tur fra Heimdal Stasjon til Grilstad Marina

Men kan dét være interessant da?

Vil starte med et sitat av Henry Thoreau:

There is in fact a sort of harmony discoverable between the capabilities of the landscape within a circle of ten miles’ radius, or the limits of an afternoon walk, and the threescore years and ten of human life. It will never become quite familiar to you.

Vi har jo oppdaget at det finnes mye fint av både natur og bebyggelse innenfor Trondheims grenser, og ikke bare i marka. Betty holder på med et nytt prosjekt hvor hun skal gå 50 mil på to måneder ved å ta bussen (i stigende rekkefølge) til endholdeplassen, og så en eller annen rute hjem eller til sentrum. Jeg ble med å ta buss nr 4 til Heimdal Stasjon og så gå hjem til Grilstad.

Vi startet ut fra Heimdal Stasjon og fulgte Bjørndalen et stykke før vi tok opp på Saupstad og drakk kaffe hos en av sønnene mine. Deretter i retning en gangbru over Leirelva. Deretter var planen å følge Uglabekken, men dessverre var stien der stengt, så det ble litt mer gatetrasking enn planlagt. Lunsjen tok vi på Havstein med fenomenal utsikt over Trondheim.

Vi krysset Nidelva ved Stavne og tok opp dalen fra lerkendal til Moholt. Derfra gikk vi over Moholt Kirkegård og til E6 v/Tunga. Derfra fulgte vi Leangenbekken som går idyllisk mellom Brøsetvegen og Bromstadvegen ned til Leangen Travbane før den dessverre forsvinner inn i rør.

Høstfarger: utsikt over Forsøkslia mot Estenstadmarka

Fra den tyske krigskirkegården på Havstein

heimdal-grilstad — Rute av typen «turist i egen by»