Ny søndag, nye muligheter. Strålende vær og kuldegrader. Vi tok bussen til Skistua. Den ble nok litt ubehagelig full med tanke på pandemien, selv om AtB hadde satt opp 2 busser. Men folk oppførte seg, og alle brukte munnbind, så vi satser på at det gikk bra.
Turen gikk fra Skistua som sist og vi valgte igjen Vårløypa. Denne gang med runden rundt Litlheia og så til Elgsethytta. Det ble etterhvert en frisk kald vind, og det var mye folk på hytta, og kø ut på tunet, men vi fant oss en lun pandemivennlig sitteplass utendørs og koste oss med medbrakte pølser på pølsetermos og kakao.
Etter pausen fikk vi sett tiuren som holder til i området. Han så ikke til å bry seg om alle skiløperne som passerte og det var mange skiløpere som hadde det for travelt til å få med seg tiuren, så det var en slags gjensidig ignorering på gang.
Videre tok vi strake veien til Skistua med en plan om a ta bussen til byen, men slo vi fra oss da vi så mengden av folk med samme plan. Litt distansering må vi ha, og den bussen som vi så dra til byen med en del av folkene var pakket helt full av stående passasjerer.
Dermed valgte vi å ta lysløypa ned til Ferista og videre til Byåsen Butikksenter, etterhvert som mørket falt på. Der fant vi oss en buss med akseptabelt antall passasjerer og dro hjem etter en fin skisøndag. Måtte vinteren by på flere slike.
Ire Sutrium (latin for «å gå til Sutri») var et gammelt latinsk uttrykk for en enkel ting å gjøre. Og det har vi altså gjort i dag. Langs gamle Via Cassia, som nå er en grusvei, med vinmarker på begge sidene. Vi inntok en klassisk lunsj i veikanten – ost, brød, skinke og vin – slik vi kan forstille oss at de også gjorde her for 2-3000 år siden.
Sutri var både under etruskerne og senere under romerne og i middelalderen en viktig by forsvarsmessig helt til den ble brent i 1433. Ifølge legendene ble både Pontius Pilatus og Roland (han i Rolandskvadet) født her. Her er et amfiteater hogd ut i fjellet, en etruskisk nekropolis, huler i fjellet, og en kirke i en hule hvor det i før-kristen tid var et Mithraeum.
Vi skal tilbringe natten i et søtt lite gjestgiveri utenfor sentrum som heter Le Terrecotte, og har det egentlig helt fortreffelig. Verten er forøvrig eksen til datteren til Mona Røkke som var justisminister 1981-1985 og fylkesmann i Vestfold.
Lørdagstur med gode venner. Vi tok Ranheimsrunden, men med et ekstra sløyfe om krigsminnesmerket på St. Hanshaugen hvor Tore holdt et foredrag for oss om kontakten han hadde hatt med slektningene til Pavel – en ung russisk soldat som ble gravlagt her. Pavel ble knapt 20 år gammel og døde av mageinfeksjon kun et par måneder etter at han kom som krigsfange til leiren ved Charlottenlund. Gravene ble flyttet i 1952, Jugoslavene til Moholt og Sovjeterne til Lademoen. Strinda Historielag har en lengre artikkel om stedet årboken fra 2008.
Etterpå fulgte vi Ranheimsrunden til lunsj i gapahuken i Pettersonfjæra før vi fulgte fjorden tilbake. Totalt 10 km.
Siden vi ikke ville ha gaver til Sølvbryllupet, fikk vi en vandring i gave, med servering. Det viste seg å bli en tur fra Berg Bedehus og diagonalt gjennom Bymarka. Turen gikk først over Bergskaret til Bjørkhylla hvor hovedmåltidet ble servert: Hjortekarbonader og vafler til dessert.
Bjørkhylla er en av disse perlene som finnes i marka, med ly (som vi ikke trengte i finværet), ovn, vaffeljern, stekepanne osv. Jeg har vært her en gang før, i april 2007, da på ski.
Videre gikk turen over til Stykket og opp til Lianveien (Som vi kalte Kjettingveien i min studietid). Der var det sjokolade- og Underbergpause. Sjokolade for energien og Underberg for fordøyelsen. Videre gikk vi ned over demningen til Baklidammen og over Sommersetra til Theisendammen hvor dagens andre måltid med god ost og brød ble servert.
Til slutt gikk vi ned Iladalen og helt ned til fjorden i Ilsvika og fortsatte inn til byen over Skansen. Det ble nesten 2 mil i et aldeles nydelig septembervær.
Jobben har en sånn sosialkasse som skal brukes på sosiale utflukter og lignende. De siste årene har det ikke passet for meg å være med, men i år så klaffet det. Vi dro på moskussafari på Dovre med Oppdal Safari som guide. Guiden stilte med grønn Landrover slik som en ser på film.
Vi var tilsammen 17 stykker, oss fra jobben pluss et utvalg turister fra Nederland, Spania, Skottland og noen andre steder. Utgangspunktet var Grønnbakken på Dovre. Det viste seg at på denne tiden av året trekker dyrene lenger inn og opp i fjellet. I tillegg var reinsdyrjakta begynt og da var den en del folk i fjellet som gjorde at de trakk enda lengre inn og opp. I verste fall hadde vi en 3-timers marsj foran oss og en del høydemeter.
Etter en noe ureglementert jernbanekryssing, dro vi innover mot Stroplsjødalen. Underveis ble vi underholdt med diverse matplanter som guiden fant langs stien. Vi slapp å gå så sabla langt. Vi fant en flokk med 9 dyr etter ca. 7,5km. Jeg hadde for en gangs skyld tatt med meg kikkerten min, så jeg fikk tatt de skikkelig i øyesyn. Fascinerende dyr. Synd jeg ikke har ordentlig kamera med teleobjektiv, så dere får ta til takke med noen ulldotter på bilder tatt med mobil/kompaktkamera.
Og fantastisk varmt vær med en svalende bris var det på hele turen.
På kvelden sjekket vi inn for overnatting på Skifer Hotell i Oppdal og en nydelig 3-retters middag.
Det er lenge siden jeg har vært på ordentlig padletur med mer enn én overnatting i telt. Den siste var i 2011, så det var definitivt på tide nå. Og når det var planlagt planlagt tur til Sula/Mausen med TKK 1-mai-helgen, var det bare å slå til.
Torsdag 30. mai dro 12 padlere avgårde til Sør-Dyrøya hvor vi hadde planlagt å campe i en bukt på nordsiden for vi la avgårde mot Mausundvær neste morgen. Problem nr. en var at den bukta ikke var tilgjengelig for oss p.g.a. sauegjerder og ikke var det særlig til campingplass heller. I stedet valgte vi å prøve oss i Klungervika på sørsiden, et sted jeg ved et tidligere besøk har sett folk telte. Nå var det så tidlig på sesongen at de ikke hadde åpnet, men jeg fikk tak i eieren og han lot oss få telte en natt og la bilene stå i Klungervika. Han kunne forøvrig fortelle at de egentlig ikke drev med camping lengre. I tillegg kontaktet jeg en venn av meg som har rorbu der, slik at vi fikk tilgang til toalett.
Fredag 1. mai om morgenen var det en finfin dag, men det var varslet kraftig vind ute på Sula dagen etter, så vi valgte å holde oss mer innaskjærs første dagen og heller se det hele an til neste dag. Vi padlet sørvestover langs Sør-Dyrøya og rundt på nordsiden og lunsjet på nordspissen av Kvalværøy nord for Norddyrøy. Jeg har padlet rundt Sør-Dyrøya en gang før, for 2 år siden, og det var like fint denne gangen.
Selfie ved «Donald-vraket»
Etter lunsj padlet vi sørvestover mellom Nord-Dyrøy og Kvaløya og fortsatte på østsiden av Kvernøya før vi satte kursen vestover for å besøke vraket av et asfaltskip som gikk på grunn i 1984 og nå står med hekken i været i beste tegneseriestil. Deretter padlet vi sør til Vågøya og fant en fortreffelig leirplass som rommet akkurat de 10 teltene våre.
Leirplassen på Vågøya
Så ble det kokkelering og bål og en god natt i teltet.
Lørdags morgen viste værmeldingen fremdeles for mye vind til at vi syntes vi kunne padle til Sula/Mausen, så vi besluttet å dra sørover til Frøya og videre vestover og se om vi greide å komme oss til Titran og Slettringen. Det skal ikke stikkes under en stol at flere av turdeltagerne jakter på Fyrmestergraden, og nå var jo både Sula og Vingleia utenfor rekkevidde på denne turen. Det var friskt under overfarten fra østre Gammøya til Hågsteinøya, og videre innaskjærs var det jamn og trutt motvind, så tempoet ble ikke så veldig høyt. Vi lunsjet på Østre Måsøya, rett ved kanalen mellom Sørsvaet og Møsyvalen. litt guffent lunsjvær ble det, men Jervenduken svikter aldri. Etter lunsj fortsatte vi innaskjærs. Ved Sørskaget måtte vi gjennom kanalen til Veisfjorden under ei bro med sterk tidevannsstrøm imot. Den fikset alle utenom en som fikk litt tauhjelp. Videre vestover kom vi til en tidevannsstrøm som var som ei elv i motbakke. To stykker padlet den, de resterende kajakkene ble båret over et lite eid.
Overbæring i Veisfjorden.
Når vi var kommet oss inn i Veisen begynte folk å få nok, og kanalen nordover ut av Veisen så ut til å ha en høydefroskjell på oppimot en halv meter, så padlet vi ut der, kom vi oss ikke inn igjen før det begynte å flø. Etter litt leting fant vi en ok leirplass for oss. Riktignok langgrunt slik at det ble en del kajakkbæring, men det hadde vi jo god trening i nå. Det blåste surt og kaldt fra vest, men rett ved leirplassen hadde vi en berghammer som gav ly til kveldens middagsprosjekt så vi koste oss bare verre helt til en regnskvett fikk alle til å bryte opp og ta kvelden i teltet.
Søndag var været betraktelig bedre, og vi padlet ut av Veisen mot nord.
Sverre på vei ut av Veisen
Nå flødde det, slik at strømmen gikk inn, men ikke verre enn at alle kom igjennom. Vi padlet østover på utsiden av øyene og dreide nordover ved Bremneset og tok lunsj på Valøya. Der var det en fin våg og mange teltplasser slik at det ble notert som en fin leirplass hvis det ikke er for mye vind og man orker å lempe kajakker over stein og sva. Siste etappe ble nordover til Klungervika på Sør-Dyrøya før vi pakket sakene til hjemturen.
Lunsj på Valøya
«Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur».
Neida, ikke en, men to. Og ikke i taket (i tunellen) men i jernbaneundergangen.
På vei hjem fra foreldremøte på Charlottenlund VGS møtte vi to grevlinger som kom travende mot oss, opp Grilstadkleiva midt i jernbaneundergangen. Den ene lot seg ikke affisere av oss der vi stod musestille og kikket på de, passerte oss og smatt inn i buskene ved siden av veien på oversiden av undergangen. Den andre stoppet, tvilte litt og tok tilflukt i buskene på nedsiden. Vel, vel, de fant nok hverandre igjen senere på kvelden, tenker jeg.
Liten rusletur på marinaen. Dette blir et fint sted når anlegget blir ferdig. I kveld var det fint å sitte å se utover sjøen i sommernatten med kjæresten sin. Og når vi satt der stille og bare kikket, kom det en oter svømmende mot oss og forsvant inn blant steinene i moloen rett ved oss. Fikk dessverre ikke tatt bilde, vi bare satt musestille og nøt synet.
Bernts turblogg 