Dårlig med skiføre….

… så det ble noen ærender i byen for å bytte julegaver og så over Ladehalvøya hjem. 10 km.

Reklamer

Sjarmøretappen

Avslutningen på Bettys 50 mil i oktober og november. Jeg har vært med på 6 av etappene:

Denne gangen tok vi buss 55 til Fossegrenda og gikk over til Dragvoll hvor en hel haug «fans» sluttet seg til oss. Derfra gikk turen ned til Gapahuken i Chamonix hvor vi tok en pause. Videre nedom Ranheim Papirfabrikk og til Gapahuken i Pettersenfjæra hvor det vanket champagne til deltagerne. Deretter gikk vi i fakkeltog til restauranten Romantica for en bedre middag. En flott avslutning på et artig og imponerende prosjekt som til og med ble omtalt i Adresseavisen.

Utsikt fra Leira kapell vestover
Betty vandrer ved Steinan
Over jordene ved Overby
Gapahuken i Chamonix
50 mil på 2 måneder!
Sjarmøretappen

Bosbergheia fra «baksiden»

Sov litt lenge så da passet det  å ta buss nr. 75 til Byneset for å gå opp i Bymarka fra «baksiden». Første buss utover går nemlig ikke før i 12-tiden fra Sentrum på søndager. Busstoppet som heter Fortuna er et bra sted å starte, her går det sti oppover til Bosbergheia. 

Det var en nydelig dal med klar himmel og lav novembersol og tåke over deler av fjorden. Stien opp var god men tildels bratt. Vel på toppen (noe som tok oss litt lengre tid enn planlagt) tok vi nydelig solnedgangsbilder før vi la i vei over myrene til Estenstadhytta der vi tok lunsj. Mens vi gikk sank sola bak Trollheimen og myrene begynte å fryse til.

Fra Estenstadhytta begynte det å mørkne og siden vi var for sen til å rekke siste bussen fra Skistua og siden vi heller ikke hadde lyst til å gå ned til Butikksenteret eller Lian i mørket – noe som er moderat interessant selvom vi hadde hodelykter – satset vi på å få haik med noen fra Henriksåsen P-plass og ned til byen. Og det slo til. Fin tur.

Tåke over Byneset, men Hangervåttan rager over tåka
Ordentlig tyrirot
Retning Trollheimen
Litjkvistingen
Dagens rute

City Syd – Rønningen – Buenget

I jakten på nye turer som innebærer å ta bussen til en endestasjon gå derfra, ble det denne søndagen Buss nr. 18 til City Syd av alle steder. Men derfar var de ikke mange metrene (ca 1000) føstover ør vi stort sett gikk på stier. Over Bjørndalen, om kirkegården ved Kolstad kirke, via Nordmyra og Kastbergan før vi tok nordsiden av Hestsjøen og over til Lauglovatnet.

Derfra gikk det nordover til Vellikvatnet og derfra opp til Rønningen. Ned fra Rønningen tok vi den gamle stien i stedet for den vanlige «motorveien». Deretter fulgte vi Leirsjøstien og gikk veien ned til Leirbrua. Her falt mørket på, så vi måtte på med hodelyktene for å følge stien ned langs Leirelva og til Buenget for å ta bussen hjem.

Kunne godt tenkt meg å ha gått her i dagslys slik at jeg fikk sett fossen i Lierelva. Betty tok et bilde av den noen dager tidligere, men det blir ikke det samme. Forøvrig har jeg ikke funnet noe navn på fossen, men Byåsen Uldspinneri brukte vannet fra 1896 til 1915.

«Idyll» langs en av de mange stiene i Trondheim

Fra Kolstad Kirkegård

Ved Nordmyra

Hestsjøen

Lauglovatnet

Vellikvatnet

Idyll i Leiråsen

Leirsjøen

CitySid

St. Olavsspranget

Denne helgen satset vi på St. Olavsspranget. Bus nr. 11 til Trollahaugen og strake veien over Holstvollen til St. Olavsspranget. På Holstvollen var bygningene revet og erstattet med benker og bord. Ikke helt det samme, men slik går det når kommunen lar bygget forfalle og utsettes for vær, vind og hærverk.

St. Olavsspranget har en helt fantastisk utsikt nord- og østover. Men at Olav den Hellige, sannsynligvis før han ble hellig, siden han var død da han ble gjort til helgen, skal ha hoppet her, før fallskjermen ble oppfunnet og før basehoppingens tid, er rimelig lite troverdig. Men stedet har fått et kult navn uansett.

Det var frost i marka, mye rim og et tynt snødekke, men ikke glatt.

Men siden vi ville ha en ordentlig søndagstur, to vi veien tilbake til Holstvollen og videre til Damhaugen, Holstdammen, Nydammen, Svarttjønna, Schølberghytta og Våttakammen. Vi hadde glemt en liten detalj imidlertid. Det var slutt på sommertid og solen gikk ned en time tidligere enn beregnet. Og ikke minst, nå var vi inne i et område hvor mange andre hadde gått, så det var tildels veldig glatt, så det ble en komplisert tur ned fra Våttakammen og det tok sin tid i mørket på glatt sti. Men vi kom da helskinnet ned.

Mellom Holstvollen og St.Olavsspranget

Utsikt fra St. Olavsspranget

Holstdammen

Tømmerarbeid på gang

På vei opp mot Nydammen

Nydammen

DSC_0014.JPG

Svarttjønna

Opp mot Schøberghytta

Schølberghytta

Schølberghytta fra baksiden

 

spranget

Herbernheia og Schølberghytta

Søndagstur «dagen derpå», og en etappe i Bettys 50-milsprosjekt for oktober og november. Kort fortalt går det ut på å ta bussen til endestasjonen og så gå 2 mil derifra, akkumulert til 50 mil på 2 måneder.

Denne etappen var med buss nr. 10 til Skistua og planen var å ta Herbernheia, Stadsheia og Herberndammen før retur via Schølberghytta til byen, men det var kald vind og våte myrer og formen var litt preget av gårsdagens ut-av-komfortsone-prosjekt, så vi nøyde oss med Herbernheia før vi snudde.

Schølberghytta (eller Schjøberghytta, Skjølberghytta, Schonninghytta, Berghytta, Fugletitterhytta, Steinhytta, Arstadhytta, Russerhytta osv) er et lite krypinn av ei steinbu på et bortgjemt sted i marka som ingen egentlig vet hvem som bygde.  Den skal være bygd så tidlig som 1915, men ingen vet sikkert. Litt mindre kjent og ikke så myteomspunnet som Dreiers Minne, men et fint sted dette også.

Men fine høstfarger var det og turen ble fin etterhvert som kroppen kom i gang. Riktignok regnet det friskt etter Våttakammen, men man har da klær!

Etter en middag på byen gikk vi på Antikavriatet for å høre eldstesønnen synge.

DSC_0009.JPG

Herbernheia

Fin «benk» under Herernheia

Bratt opp til Schjølberghytta

Skriv inn en undertekst

Byen sett fra Våttakammen

 

herbern

Høsthyttetur

Hytta har jeg lenge betraktet som gammeldags, trang, tungvindt og for langt unna bilvei og det stemte nok når vi pakket inn to voksne og tre barn med alt pikkpakket og alle bybehovene inn i den lille hytta. Og den idéen har på en måte satt seg, selv om guttene har blitt store og vi ikke drar på familietur til hytta lengre. Da var det utrolig artig opplevelse å ta med seg en som aldri har vært her og få inspirasjon av hans begeistring over stedet. For det er et flott sted i flotte omgivelser. En av landets beste hyttebeliggenheter spør du meg.

Årsaken til turen var klargjøring for vinteren, men det tok ikke store innstatsen, så vi badet, fisket gikk tur og koste oss med god mat. Fisk fikk vi på mark og på oter, ingenting på garnet vi satte, men det ble vel for dypt og amatørmessig satt, selv om jeg satte garnet på det stedet min far utpekte (en hvit stein i vannkanten). Og fjellet lyste i herlige høstfarger. Men det var en varm helg etter årstiden å regne. Vinterdag (14. oktober) var det 20° C.

Hytta ligger fint til

DSC_0003.JPG

Måggåtjønna

Lunsjen er klar til steking

Friskt!