Vi gikk hele dagen langs kysten med England synlig over kanalen. Noen strekk på sand, andre på fin sti. Og det er fascinerende hvor langt 3 km virker når en skal gå på en strand og ser hotellet rett der borte. Rester av tyske befestninger hele veien, men naturen gjør sitt beste for å rive de ned og begrave de i sand. De trodde jo invasjonen skulle komme her, men så kom den i Normandie, betraktelig lengre vest. Men området ble grundig bombet under D-dagen som avledningsmanøver.
Den opprinnelige idéen om enten å gå til Dover og så ta båten over og ta in på et hotell i Calais, eller å ta inn på et hotell i Dover og så ta båten over å gå langs kysten til Wissant, ble klokelig nok forkastet. For oss fotgjengere er det tilstrekkelig dagsprosjekt å krysse kanalen. Bare oppmøtetid pluss overfart tar tre timer av dagen. I tillegg skal man ta seg ut til ferjeterminalen i Dover, som er 100% tilpasset bilister, det samme er terminalen i Calais. Men, vi var 8 personer uten bil, som ble kjørt med buss igjennom alle krinkelkrokene på begge sider, og hele prosjektet tok det meste av dagen. Så et råd til fremtidige vandrere: Sett av en dag til å krysse kanalen.
Dover-Calais har vært en viktig forbindelse siden romertiden, og sannsynligvis tidligere også. Faktisk var området rundt Calais engelsk helt til 1558. Her ser man over kanalen, og man kan jo bare spekulere på hva Cæsar tenkte før han la i vei for å erobre Britannia (som han mislyktes med), eller hva Vilhelm Erobreren tenkte da han la i vei over og lyktes. 2 ganger har det lyktes å ta Britannia fra Europa. Første gang var under keiser Claudius i år 46, og andre gang var det Vilhelm Erobreren i 1066. Vilhelm var egentlig godt hjulpet av Harald Hardråde siden de engelske styrkene hadde brukt opp mye av kreftene i slaget ved Stamford Bridge 25 september på å banke nordmennene, så de hadde ikke så mye å gi ved Hastings den 14 oktober. Da hadde de forøvrig gått fra Stamford til Hastings også.
Andre erobrere som Napoleon og Hitler (kanskje strengt tatt hans generaler) har måttet nøye seg med å kikke over til England.
Startet ut fra Canterbury med en liten visitt til St. Martin’s Church i Canterbury. Riktignok er katedralen i Canterbury flott, men St. Martin’s er et mer interessant sted. Her var det kirke allerede i romersk tid. De eldste delene av bygget er fra en gang på 300-tallet og dette er det eldste kirkebygget som fremdeles er i bruk i den engelsktalende verden. Etter at romerne trakk seg ut i år 410 ble det området bosatt av Jyder. Senere, da St. Augustin av Cantebury kom hit i år 597, ble kirken tatt i bruk igjen og utvidet.
Resten av turen gikk på stier og over jorder i Kent, et landskap som har vært i bruk av mennesker (homoider) i minst 400 000 år. Nydelig september-dag med sol og en lett kjølig bris fra nord.
I slutten av mai dro vi til en 50-årsdag i Braunschweig (Brunswick) som hadde vært korona-utsatt 2 ganger. Det var fremdeles noen korona-restriksjoner i Tyskland. Bl.a. krav om munnbind på all offentlig kommunikasjon, og vi måtte ta en korona-test før vi møtte til festen.
Det ble en del tid til å være turist også. Braunschweig ble nesten totalt ødelagt av britisk bombing i 1944. Noen bygninger hadde heldigvis berget bl.a. hotellet vi bodde på. Vi gikk også en tur gjennom Burgerpark for å ta et bad i Kennelbad som Betty besøkte på vandringen i 2019. Dessverre var det korona-stengt, men vi fikk en fin tur i parken. Det ble også tid til en tur til Raute Records som selger brukt vinyl og har et veldig stort utvalg.
Returen la vi om Berlin hvor vi spiste middag på Crackers som ligger sånn ca i krysset av Unter den Linden og Friedrichstraße og som anbefales på det varmeste. I Berlin besøkte vi også Dussmann das KulturKaufhaus som har en veldig stor vinylavdeling – de skal visstnok ha 7000 titler ny vinyl.
På turen fra Roma til Loreta Aprutino i Abrazzo, stakk vi innom Santo Stefano di Sessanio før vi kjørte til Rocca Calascio. Santo Stefano er regnet som en av Italias vakreste landsbyer, selv om mye var i skikkelig forfall inntil for noen få år siden. Det var mye restaureringsarbeider.
Uansett, Rocca Calascio var imponerende. Et festningsverk på nesten 1500 meters høyde, påbegynt på 900-tallet, ferdig på 1200-tallet. En rent militær konstruksjon, ingen ballsaler og adelige her. Anlegget ble aldri testet i kamp, og stod til det ble ødelagt av jordskjelv i 1461. Men flere filmer har scener fra borgen, Ladyhawke, Rosens Navn og The American.
Vi avsluttet vandringen langs Via Francigena i San Lorenzo Nuevo i går. I dag tok vi toget til Bracciano for i overnatte her og ta toget inn til Roma i morgen tidlig.
Bracciano er et merkelig sted. Den ser ut som en rar kombinasjon av en italiensk renessanseby og en øst-tysk drabantby fra 60-tallet.
Uansett så har den en interessant historie. Slottet her var Orsini-familiens hovedkvarter. To av sønnene til Pave Alexander IV Borgias (hva skjedde med sølibatet?) hadde hvert sitt mislykkede forsøk på å erobre det. Anbefaler forøvrig TV-serien The Borgias med Jeremy Irons som paven.
Senere giftet Isabella de’ Medici seg med Paolo Orsini på slottet her, men hun var visstnok til stede bare noen få dager, nok til å være med på seremonien. Resten av livet tilbrakte hun i Firenze. Da slapp hun å forholde seg til ektemannens utskeielser, og jeg antar at han slapp å forholde seg til det å være gift.
Det kan passe å avrunde her, siden jeg tror jeg begynner å få historieoverdose….
San Lorenzo Nuevo er en gammel by den også. Historien stammer tilbake til etruskerne, men den har ikke alltid ligget her den ligger nå. Opprinnelig lå den lengre nede mot Belsanosjøen, men ble flyttet til den nåværende plasseringen i 1774 for å bli kvitt plagene med malaria og oversvømmelser den hadde ved den gamle plasseringen.
Dette området har vært plaget av erobringer og kriger helt siden romerne erobret området fra etruskerne (og kanskje enda tidligere). I 1537 ble byen brent og herjet (det samme ble Bolsena og Montefiascone) av en hær av landsknekter – leiesoldater – på vei til Roma. Landsknektene – mer enn 20000 mann – var misfornøyde med at de ikke fikk betaling etter å ha slått den franske hæren i Italia på vegne av den Tysk-Romerske keiseren. De brant og ødela Roma så grundig at folketallet sank fra 55000 til 10000 før de gav seg, mest pga sykdom som etterhvert herjet den ødelagte byen. Og det var en by som allerede 200 år før Kristus hadde et folketall på over en million.
Via Francigena fra Bolsena til San Lorenzo Nuevo går gjennom et vakkert landskap langs gårdsveier og stier og har mange fine utsiktspunkter over Lago di Bolsena. Den fineste for min del i Italia så langt. Men det var en skikkelig blåsbort-dag med kald nordavind. Vi avsluttet med lunsj på torget i San Lorenzo før vi tok buss tilbake til hotellet i Bolsena.
Siden Betty gikk fra Montefiascone til Capranica i 2019 (Se her, her, her og her), og vi hadde lyst til å prøve å gå et sted ingen av oss hadde gått før, gikk vi i dag Via Francigena fra Montefiascone til Bolsena. Bolsena er en av de mulige lokasjonene til den etruskiske byen Volsinii som var en av de mektigste bystatene i den etruiskiske konføderasjonen av 12 bystater.
Uansett gikk vi fra Montefiascone i litt kjølig men flott vær. Mesteparten av ruten gikk på grusveier og stier. Vi møtte mange vandrere på veien, bl.a. et amerikansk par som hadde gått fra Amsterdam og ned til Reims og deretter fulgt Via Francigena. Han var utdannet arkeolog og kunne begeistret fortelle om en etruskisk tempelruin ikke langt fra der vi møttes. Dessverre var den litt utilgjengelig, så vi droppet å stikke innom. Men han jobbet også med GIS (i arkeologisammenheng) så vi kunne prate litt datafag også.
Turen endte ved solnedgang ved Lago di Bolsena hvor vi sjekket inn på en sånn ferieresort rett ved sjøen, men det er utenfor sesongen så prisen er helt fin og klientellet er 6-7 eldre par og oss.
I dag spiste vi en for oss relativt normal middag også: Minestronesuppe, Stekt ørret (fra Bolsenasjøen) med poteter og salat og en dessert. Fin avveksling etter mange dager med pasta og tilsvarende retter.
Nå er vi tilbake på Via Francigena. Dvs. vi tok buss fra Bagnoregio og gikk den siste kilometeren til hotellet langs Via Francigena. Bussturen var jo noe for seg selv, full fart på disse fjellveiene gjorde det fristende å strekke hendene i været og rope «Hoi!» når det var både sving og bakketopp.
Jeg hadde hele tiden sett for meg at vi skulle «ned» til Montefiascone, men det ligger faktisk enda høyere en Bagnoregio. Rund 600 m.o.h. Heldigvis er været blitt litt varmere.
Montefisacone kommer av Mons Falsicorum – Fjellet til Falisci. Falisci var et italisk-talende folkeslag (samme språkfamilie som latin) som grunnla denne byen. Det allierte seg med etruskerne mot romerne og byen ble erobret av romerne flere ganger. Men de gjorde også opprør mot romerne flere ganger. Siste gang under den første puniske krig. I 241 før Kristus ble de knust for siste gang av romerne, deportert og assimilert i de latinske folkeslagene.
Fra ca 1100 og noen hundre år utover hadde paven sin sommerresidens her. Det er egentlig fascinerende hvor mye historie det er i disse områdene, og hvor lite vi har lært av det på skolen utenom Romerriket.
Est! Est! Est! er en hvitvin som kommer herfra. Det var den første hvitvin Betty og jeg delte for 31 år siden.
I dag måtte vi ta en strafferunde. Da Betty gikk forbi her i 2019 var det ikke aktuelt å gå via Lubriano og ned 300 høydemeter for så å gå de samme høydemetrene opp igjen til Civita di Bagnoregio etter en lang marsj langs asfalten fra Orvieto. Det hadde vært en lang dag og det begynte å mørkne.
Så i dag skulle vi ta bussen fra Orvieto til Lubriano for å gå den manglende biten. Problemet var at vi fant aldri busstoppet til Cotral, selskapet som betjener dette strekket. Vi fant kontoret til Busitalia, men der sendte de oss til et sted hvor det ikke gikk noen buss i fra. Ikke som vi fant i alle fall. Så mye for privatisering og forskjellige selskaper, minner om hvordan jernbanen i Norge er blitt. Det endte med Taxi. Men det ble en trivelig tur med en hyggelig dame, men til et noe høyere beløp enn vi hadde sett for oss.
Fra Lubriano går Via Romea bratt ned i en frodig dal, og tilsvarende bratt opp igjen til Civita di Bagnoregio på den andre siden. Der avslutter stien med en tunnel igjennom fjellet under byen før vi kommer inn i trange gater, med en gateplan som stammer helt tilbake til etruskerne som anla byen for mer enn 2500 år siden.
PS: Vandrestaven måtte frem da vi støtte på noen kyr på den bratte stien opp. Men med litt vifting med staven og litt «husjing» så flyttet nå de på seg.
PPS: Det kan være kaldt i Italia i oktober. Nå er det 8°C og det er meldt 6°C til natten (500 m.o.h).
Bernts turblogg 