St. Olavsspranget

Denne helgen satset vi på St. Olavsspranget. Bus nr. 11 til Trollahaugen og strake veien over Holstvollen til St. Olavsspranget. På Holstvollen var bygningene revet og erstattet med benker og bord. Ikke helt det samme, men slik går det når kommunen lar bygget forfalle og utsettes for vær, vind og hærverk.

St. Olavsspranget har en helt fantastisk utsikt nord- og østover. Men at Olav den Hellige, sannsynligvis før han ble hellig, siden han var død da han ble gjort til helgen, skal ha hoppet her, før fallskjermen ble oppfunnet og før basehoppingens tid, er rimelig lite troverdig. Men stedet har fått et kult navn uansett.

Det var frost i marka, mye rim og et tynt snødekke, men ikke glatt.

Men siden vi ville ha en ordentlig søndagstur, to vi veien tilbake til Holstvollen og videre til Damhaugen, Holstdammen, Nydammen, Svarttjønna, Schølberghytta og Våttakammen. Vi hadde glemt en liten detalj imidlertid. Det var slutt på sommertid og solen gikk ned en time tidligere enn beregnet. Og ikke minst, nå var vi inne i et område hvor mange andre hadde gått, så det var tildels veldig glatt, så det ble en komplisert tur ned fra Våttakammen og det tok sin tid i mørket på glatt sti. Men vi kom da helskinnet ned.

Mellom Holstvollen og St.Olavsspranget

Utsikt fra St. Olavsspranget

Holstdammen

Tømmerarbeid på gang

På vei opp mot Nydammen

Nydammen

DSC_0014.JPG

Svarttjønna

Opp mot Schøberghytta

Schølberghytta

Schølberghytta fra baksiden

 

spranget

Reklamer

Herbernheia og Schølberghytta

Søndagstur «dagen derpå», og en etappe i Bettys 50-milsprosjekt for oktober og november. Kort fortalt går det ut på å ta bussen til endestasjonen og så gå 2 mil derifra, akkumulert til 50 mil på 2 måneder.

Denne etappen var med buss nr. 10 til Skistua og planen var å ta Herbernheia, Stadsheia og Herberndammen før retur via Schølberghytta til byen, men det var kald vind og våte myrer og formen var litt preget av gårsdagens ut-av-komfortsone-prosjekt, så vi nøyde oss med Herbernheia før vi snudde.

Schølberghytta (eller Schjøberghytta, Skjølberghytta, Schonninghytta, Berghytta, Fugletitterhytta, Steinhytta, Arstadhytta, Russerhytta osv) er et lite krypinn av ei steinbu på et bortgjemt sted i marka som ingen egentlig vet hvem som bygde.  Den skal være bygd så tidlig som 1915, men ingen vet sikkert. Litt mindre kjent og ikke så myteomspunnet som Dreiers Minne, men et fint sted dette også.

Men fine høstfarger var det og turen ble fin etterhvert som kroppen kom i gang. Riktignok regnet det friskt etter Våttakammen, men man har da klær!

Etter en middag på byen gikk vi på Antikavriatet for å høre eldstesønnen synge.

DSC_0009.JPG

Herbernheia

Fin «benk» under Herernheia

Bratt opp til Schjølberghytta

Skriv inn en undertekst

Byen sett fra Våttakammen

 

herbern

Høsthyttetur

Hytta har jeg lenge betraktet som gammeldags, trang, tungvindt og for langt unna bilvei og det stemte nok når vi pakket inn to voksne og tre barn med alt pikkpakket og alle bybehovene inn i den lille hytta. Og den idéen har på en måte satt seg, selv om guttene har blitt store og vi ikke drar på familietur til hytta lengre. Da var det utrolig artig opplevelse å ta med seg en som aldri har vært her og få inspirasjon av hans begeistring over stedet. For det er et flott sted i flotte omgivelser. En av landets beste hyttebeliggenheter spør du meg.

Årsaken til turen var klargjøring for vinteren, men det tok ikke store innstatsen, så vi badet, fisket gikk tur og koste oss med god mat. Fisk fikk vi på mark og på oter, ingenting på garnet vi satte, men det ble vel for dypt og amatørmessig satt, selv om jeg satte garnet på det stedet min far utpekte (en hvit stein i vannkanten). Og fjellet lyste i herlige høstfarger. Men det var en varm helg etter årstiden å regne. Vinterdag (14. oktober) var det 20° C.

Hytta ligger fint til

DSC_0003.JPG

Måggåtjønna

Lunsjen er klar til steking

Friskt!

Oppdal-Hjerkinn (Pilegrimsvandring XIII)

Betty hadde gått alene fra Berkåk til Oppdal i sitt Stiklestad-til-Rom-Prosjekt, så John Arvid og jeg ble med på en firedagers fra Oppdal til Hjerkinn.

Dag 1: Oppdal – Driva

Startet med et passe sent tog søndag 26. august fra Trondheim og begynte turen på ettermiddagen gjennom Oppdal sentrum og ned mot (elva) Driva for å følge Pilegrimsleden sørover mot (stedet) Driva. Turen gikk først på vei på vestsiden av E6, deretter på fine stier/gårdsveier langs jernbanen på østsiden av E6. Dagens marsj endte på Smedgarden Camping hvor vi hadde booket en hytte. 11.6 km.

Med Oppdal i bakgrunnen

Olderskog

Mange gamle bygninger å se

Dag 2: Driva – Ryphusan

Neste dag skulle vi innover Vinstradalen og værmeldingen så ikke helt ille ut. Men etterhvert ble det regn og motvind og vi ble ganske så våte, spesielt siden vi var litt for optimistiske i forhold til været og var alt for sene med å få på oss regntøy. Turen var stort sett jevn stigning på grusvei og litt på sti. men vi kom da fram til Refugiet Ryphusan, hvor det allerede var ankommet et tysk par som var på vei nordover. Etter middag ble det sengen, spesielt siden de vi delte rom med (Refugiet er bare ett rom med 10 sengeplasser, spisebord og kjøkkenkrok) sovent før kl. 20. Så hva annet kan man gjøre enn å sove selv? 16.5 km

St. Mikaels Kapell

Betty hilser på den lokale faunaen

Det ble nokså vått etterhvert…

Refugium Ryphusan

Dag 3: Ryphusan – Kongsvold

Tirsdagen rant med fint vær. Vi gikk videre sørover Vinstradalen og kom opp på høyfjellet. Det var inne fjellet her ferdselsvegen mellom Østlandet og Trøndelag gikk før Vårstigen ble etablert en gang tidlig på 1100-tallet. Veiens høyeste punkt var på 1314 m.o.h. i et usannsynlig vakkert fjellandskap i et område hvor det i dag knapt ferdes fotturister. Etterhvert dreide vi vestover og tok en god lunsj på Vårstigsetra før vi begynet på nedstigningen langs Øvre Vårstigen som kommer ned på Vårstigens høyeste punkt. Vårstigen er et fascinerende stykke vei som fra ca 1700 og fram til 1854 – da veien nede i dalen ble bygd – var kjørbar med hest og vogn.  Fra enden på Vårstigen valgte vi å gå E6 i stedet for den noe ulendte stien langs E6 bort til Kongsvold. Der fikk vi et fint rom i et bygg fra 1720 og feiret oss selv med en 5-retter med god vin til. 22.3 km

Langs Vesle Elgsjøtangen i 1300 meters høyde

Snart fremme ved Vårstigsetra

Klar for nedstigning mot Vårstigen

Pause før Tingsvaet

Utsikt fra Tingsvaet

Ned Vårstigen mot E6

Dag 4: Kongsvold – Hjerkinn

Etter en god frokost, gikk vi fra Kongsvold østover og opp i 1100 meters høyde før vi dreide nedover mot øst til Grønnbakken hvor vi rastet. Derfra fulgte vi den gamle kongevegen over Hjerkinnshøe til Hjerkinn Fjellstue hvor vi tok oss en god øl og en pause før vi ruslet via Eysteinkirka og bort til Hjerkinn Stasjon for å ta toget hjem. 17.3 km

Kongsvold Fjellstue og Kongsvoll Stasjon

Kongevegen: De kunne bygge rette veier på 1700-tallet også.

Utsikt fra Kongevegn mot nord

Milesteinen på Hjerkinnshøe

Utsikt fra Kongevegen mot sør

Hjerkinn Stasjon

Oppdal-Hjerkinn

Hele turen. dagsettapper i rødt/svart.

 

Jotunheimen og en kurder

En av sønnene skulle skulle på «Vinje Rockehøgskule» et treff for frivillige på Vinjerock. Men det viste seg at kommunikasjonene ikke var helt på plass, Fjellruten Tyinkrysset-Eidsbugarden begynner ikke å gå for 29. juni. Ikke var det noen som skulle kjøre fra Trondheim som han kunne sitte på med heller, Tvert i mot var det en annen deltager fra Trondheim som var i samme knipe.

Så da bestemte Betty og jeg oss for å kjøre guttene til Tyinholmen. Og så kunne vi besøker venner i Årdal i samme slengen. Nå viste det seg at vennene ikkke var hjemme, men de tilbød oss generøst å låne hytta deres på beitostølen i stedet.

Den andre deltageren viste seg å være en kurdisk ungdom som hadde kommet fra Syria sammen med familien sin til Norge i løpet av «flyktningekrisen» i 2015. Han hadde bodd i Trondheim i 10 måneder (før det på et flyktningemottak på Østlandet) og snakket godt trøndersk, var med som frivillig på Vinjerock i fjor og skulle være med i år igjen. Var det noen som påstod at muslimske invandrere ikke ville la seg integrerere?

Uansett, etter å ha avlevert ungdommene på Tyinholmen, spiste vi oss en god hjemmelaget biff på hytta på Beitostølen. Lørdag tok vi det med ro og gikk en topptur på Bitihorn i fantastisk vær. Vi gikk den «enkle» ruten fra «Sameleiren» ved Stavtjerne.

Søndag bar det til Tyinholmen for å hente ungdommene, som tydeligvis hadde hatt en fin helg, for de sov mesteparten av turen tilbake til Trondheim.

DSC_0040

Antenna toppen av Bitihorn er ikke en arkitektpris verdig, men utsikten mot Jotunheimen er fantastisk.

bitihorn

Ca. 4 km og 550 høydemeter.

En påsketur på grønn Swix

Vi hadde bestemt oss allerede før jul, at dette året skulle vi reise kjerringa etter turen i 2016  og dra på skikkelig påsketur. Vi forberedte oss med å gå en del turer i marka på 15-20 km med sekk for at vi ikke skulle være helt utrent og diskuterte litt turalternativer. Vi hadde både Sylane, Dover-Rondane og Hardangervidda på tegnebrettet. En viktig faktor for oss er muligheten for offentlig kommunikasjon i begge ender og at vi går «fra A til B«. På samme måte var det viktig med fleksibilitet slik at vi kunne justere turen i forhold til værmeldingen i siste liten, legge inn hviledager om nødvendig osv. Etterhvert landet vi på å gå fra Stugudal til Storlien. Riktignok ville det bli med sola i ryggen, men det var ikke noe bussforbindelse fra Stugudal helgedagene i påsken, mens det går tog fra Storlien hver dag. Vi allierte oss med bekjente som har hytte i Stugudal som vi kunne bruke som utgangspunkt med start palmesøndag. Like før påskehelga ble det klart at det ville bli drittvær palmesøndag men fint hele påskeuken, så vi utsatte startdagen til mandag.

Dag 1: Trondheim – Stugudal

Turen startet med buss til Stugudal palmesøndag ettermiddag. Etterhvert som bussen kjørte opp igjennom Tydalen var det klart for oss at det var helt riktig å utsette turen en dag. Snø, sludd og vind er helt ok gjennom et bussvindu, men ikke like festlig å gå på ski i. Vi ble tatt godt imot og fikk middag og rakk en liten tur på «After-Ski»-lavvoen på Væktarstua hvor vi tok noen øl. Lavvoen stengte  tidlig (heldigvis 😊).

Dag 2: Stugudal – Nedalshytta (15km)

Mandag våknet vi til -18°C og strålende solskinn. I løpet av frokosten steg temperaturen til over -10°C og vertskapet kjørte oss til Rotåtjønna slik at vi slapp å labbe opp bjørkelia gjennom hyttefeltet. Og dermed startet eventyret. Knallblå himmel, krittvit snø, gnistrende føre og Blåswix) under skiene (Blåswixen var forresten i mykeste laget og lugget litt, så jeg burde vel ha brukt grønn, men det er også greit med godt feste når det går mye oppover). Etterhvert svingte scootersporet av fra vintermerkinga og etter en liten disputt med avstemming valgte vi å følge merkinga. Det var det ikke mange som gjorde (Kun vi og 3 til som vi observerte). Alle de andre fulgte scootersporet som gikk langs vannet og over isen.

EDIT 2018-04-02: Og her er årsaken til at nesten alle de andre som skulle fra Stugudal til Nedalshytta valgte scootersporet i stedet for merkaløypa: https://www.tt.no/artikler/nyheter/8590-skispor-til-nedalshytta-i-paska/
Jaja…. det var nå en fin rute vi valgte også (og så er det jo kjedelig å gå 3-4km over isen).

Nedalshytta ble vi innkvartert i selvbetjeningsannekset. Det var bare vi som bodde der, så der hadde vi stue, kjøkken og to soverom for oss selv. Etter en dusj og badstu disket Nedalshytta opp med en 3-retter med fiskesuppe til forrett (Toro?), stekt ørret til hovedrett og «artigkake» til dessert (tviler på de hadde hatt i det jeg assosierte med navnet 😉). Etter en vakker solnedgang tok vi kvelden.

P3263227

Hvite vidder under Skardørsfjella.

Dag 3: Nedalshytta – Storerikvollen (22km)

Samme strålende kalde været. Vi la ut etter frokost på det vi visste ble den lengste dagsetappen. Kroppen var rimelig mør etter dagen før. Uvant å gå så lenge med sekk tydeligvis. Denne dagen protesterte kroppen en del på det den ble utsatt for, men jeg kom da gjennom det. Ikke så mange folk i løypene, men vi møtte TTs førpåsketur da de hadde en fotoseanse med Sylmassivet i bakgrunnen. Naturen her oppe rundt 1000 m.o.h er helt fantastisk. Store vidder, utsyn i alle retninger og med Sylmassivet tronende midt i det hele.

Vi brukte 7.5 timer denne dagen og det var godt å komme i hus på Storerikvollen. Vi hadde bestilt et rom kvelden før da vi var på Nedalshytta så innkvarteringen var i orden. Dagens meny var tomatsuppe, kjøttkaker og noe som skulle ligne tilsørte bondepiker til dessert. Før vi gikk til ro, bestilte vi rom og middag på Blåhammaren.

20180327_131315

Rast med Storsylen i bakgrunnen.

P3273247

På vei over myrene nord for Essandsjøen.

P3273256

Sylmassivet i kveldssol under en nesten full måne.

Dag 4: Storerikvollen – Blåhammaren (17km)

Nok en dag med kaldt klart vær. Vi la ut etter frokost og nøt både sol og utsynet mot Sylmassivet i sør. Etter at vi krysset grensen begynte det å blåse, så vi spiste lunsj i vindskyddet svenskene har der. Deretter begynte oppstigningen mot Blåhammaren. Det blåste etterhver friskt fra øst så vi måtte kle oss bedre i kulden. Men vi labbet da jevnt og trutt opp til hytten på 1086 m.o.h, og vi hadde god tid til noen øl, dusj og badstu før middag. Badstuen har forøvrig et panoramavindu med en fantastisk utsikt ut over fjellene nordover.

Blåhammaren er kjent for maten, og vi ble ikke skuffet. «Röding» til forrett, roastbeef av rein til hovedrett og solbærsorbet til dessert. Og en velbalansert vinpakke til. vakker utsikt over Sylmassivet denne solnedgangen også.

Dag 5: Blåhammaren – Storvallen (15km)

Enda en dag med nydelig kaldt vær, men fremdeles en del vind. Snøen var blåst bort, så det ble en hard nedkjøring fra Blåhammeren ned mot Enan. Mye sikksakking for å holde kontrollen. Møtte en god del folk som var på vei opp til Blåhammaren på dagstur. Nede ved Enan (som vi hadde krysset en gang før, ved riksgrensen) fant vi an gapahuk som var lun og varm i sola. Der lunsjet vi skikkelig. Deretter bar det over Rundvalen til Storvallen hvor vi skulle overnatte på en hytte hos kjentfolk. Der var det øl, vin, grilling av pølser og full Skjærtorsdagsfest.

P3293294

Betty og John Arvid klar til avgang fra Blåhammaren.

P3293303

På Rundvalen med Blåhammaren i bakgrunnen.

Dag 6: Storvallen – Storlien (6km) – Trondheim

Noe varmere dag med mindre vind, men fremdeles strålende vær med kuldegrader og blåswixføre. Det ble en sen start (ikke så lett å komme tidlig i gang dagen etter en fest), men det hadde ikke så mye å si siden det var en kort etappe til jernbanestasjonen på Storlien. På Storlien spiste vi «Le Ski hamburger» på Le Ski og ventet der til toget gikk til Trondheim. Alt i alt: En helt fantastisk tur i en heltfantastisk påske.

P3303317

Siste motbakke før nedkjøringen til Storlien.

DSC_2681

Endelig framme ved målet.

20180331_112505

Og slik så vottene mine ut til slutt.

påske

Oversikt over ruten.

Norske verdier

Tok en hyttetur sammen med John Arvid & Stein for å avslutte sesongen. Dvs. ta inn pumpen og gjør de siste forberedelser til vinteren.  Kjørte opp lørdag, spiste god mat (Stein var kokk) og spilte kort. Søndag var det opprydding etter en 7.5km tur til Måggåtjønna og Vardeheia. På turen så vi en del storfugl.

Siden dette var dagen før valget, passet det godt å nyte det som virkelig er Norske Verdier: Fri ferdsel i naturen, lov til å plukke bær, ren natur med rent vann og stillhet. Det er få land hvor alt dette er så tilgjengelig og rikelig som i Norge.

P9102502

Høstfargene har såvidt kommet

P9102504

Vi nyter norske verdier: Ren natur og rent vann.

DSC_2126

Rast ved Måggåtjønna.

tur.png

Runde på 7.5km