Avplask 2019

DSC_0852
Lederens tale

«Avplask» er Trondhjems Kajakk-klubb sin sesong-start, selv om mange nå padler hele året. Lederens tale, heising av klubb-vimpelen, padletur og grilling er faste innslag. Og alltid på 1. mai. Sannsynligvis fordi klubben i gamle dager (klubben ble stiftet i 1932) var dominert akademikere og var langt fra noe arbeiderklasse-prosjekt, noe som er veldig synlig på bilder fra tidlig 50-tall da det var dugnad på utgraving av tomta til klubbhuset av menn med hatt og frakk!

Uansett, en fin dag på fjorden med morsomme bølger (jeg padlet en av klubbens nye Baffin-kajakker), god mat og hyggelig sosial stemning. Selv om vært gjorde at vi måtte fortære mate innendørs.

Når enden er god…

Når en blogger om turer skal en ikke bare tegne glansbilder av seg selv, men også ta med det som ikke er så greit, så her er min historie fra siste tur:

Planen var å ta toget til Trondheim, og så gå fra Hjerkinn til Hageseter. Deretter fra Hageseter til Grimsdalshytta og til slutt fra Grimsdalshytta til Eftansåi og ned til Dovre. Vi var fleksible med datoen og sjekket værmeldingene titt og ofte før vi bestemte oss for å dra hjemmefra tirsdag 26 mars. (Observasjon: Vindvarslene til Yr stemmer bedre enn Storm, i alle fall disse dagene i dette området. Forskjellen på varslene kunne være opptil 10 m/s!)

Dag én var en liten marsj på 4 kilometer før vi sjekket inn på Hageseter til en bedre middag. Neste dag dro vi etter en litt sen frokost oppover lia i fint, men vindfullt vær fra vest. Når vi kom inn på høyfjellet viste det seg at det var svært så lite snø.

Det var mye is, mye bare områder og litt fokksnø innimellom. Det var bare feller som fungerte (isklister kunne vel også ha fungert, men da hadde jeg nok dratt med meg nok lav til å fø en reinflokk). Når vi rundet Steinbuhøe fikk vi et aldeles fantastisk skue mot toppene i Rondane.

Vi så også spor etter folk som hadde gått med truger og pulk. To tyskere noen dager før oss fikk vi senere vite. Truger hadde nok fungert vel så bra på dette føret.

DSC_0700
Betty med Snøhetta i bakgrunnen
DSC_0702
Betty med Rondane i det fjerne
DSC_1475
Dårlig gli på lav og is

Vi droppet å gå over Fallfosshøe siden det så det ut til å være fullstendig blåst rent for snø, og om Kattugle ble litt langt syntes vi (men det hadde nok i etterpåklokskapens lys vært det beste valget). Vi var veldig usikre på hvor vi skulle slippe oss ned til Tverråe (nesten oppe ved Fallfoss ble vi fortalt senere), så vi endte opp helt framme der sommerstien tar ned. Etter litt sondering fant vi ut at dette rett og slett ikke var forsvarlig slik snøforholdene var. Fant ingen vei ned som ikke var rasfarlig.

Nå var det blitt såpass sent på dag at vi ikke hadde mulighet til å komme fram til hytta via Kattugle før det ble mørket. Så vi bestemte oss rett og slett for å returnere i retning Hageseter. Så snart vi kom innenfor mobildekning, kunne vi ringe og høre om noen kunne hente oss ned fra fjellet. Det tok sin tid, men vi visste det var dekning på vestsiden av Steinbuhøe hvor vi hafdde hatt en liten rast. Da vi kom dit var det blitt temmelig mørkt. Etter litt telefonering fant vi ut at siden vi var i Dovre Nasjonalpark, så var det bare via oppringing til 112 at vi kunne hentes. Vinden frisknet til og det var ganske surt, så det var bare å krype til korset. Jeg ringte og forklarte situasjonen: At vi var friske, hadde klær, fjellduk, vindsekk litt vann og mat, men at vi var kalde og slitne og lite lystne på å overnatte i fjellet. Jeg oppgav posisjonen som min gode gamle Garmin 60Csx viste og vi ble bedt om at vi skulle holde oss i ro. Værmeldingen var ikke den beste, det var meldt mye vind – stiv kuling – utpå natta/morgenkvisten. Vi tok på mer klær og pakket oss inn så godt det lot seg gjøre i vinden og med to personer med fjellduken over oss (Jerven original) og beina nedi vindsekken, ble det da svært så lunt og varmt. Etterhvert ringte Røde Kors og sa de var på vei for å hente oss, men at det kunne ta litt tid. Nå ble det også vindstille og det var en fantastisk stjernehimmel over oss. Vi spiste litt og fisket fram en liten Jägermeister og prøvde å slappe av og kose oss. Nærmere midnatt skyet det over og blåste opp, men da så vi også lysene fra Røde Kors-scooterne som var på vei. Da hadde vi vært ute nærmere 13 timer.

Ikke lenge til vi blir hentet

Vel nede på Hageseter fikk vi bekreftet at det var rasfarlig der vi snudde, (gikk ras i fjor) og gutta fra Røde Kors mente vi hadde tatt det riktige valget med å snu. De var også overmåte fornøyde med koordinatene jeg hadde gitt, de viste eksakt stedet der vi satt så de slapp å lete. Og det ble 18 m/s utpå natta nede ved Hageseter, så det ville vært virkelig utrivelig for oss å overnatte i fjellet.

Hva som virket:
Utstyret: Gode klær, fjellduk/vindsekk, GPS, mat og drikke. Og godt med strøm på mobilen (Har en Sony Xperia Z3 som jeg hadde satt i Ultra-Stamina-mode . Strøm i dagevis da).

Hva som ikke virket:
Veivalget var for dårlig. Vi er ikke unge lenger, vi bruker lengre tid spesielt på dette føret. Burde hatt sovepose (Betty hadde, jeg hadde bare silkelakenpose) og primus/stormkjøkken.

Hva jeg er spesielt fornøyd med:
Oppigjennom årene har jeg fått en del pes på at jeg alltid drar med meg en del sikringutstyr i fjellet. «At du orker å bære på det», «det kan da ikke være nødvendig». Vel, denne gangen var alt jeg hadde med nyttig, kunne med fordel hatt en par ting til.

All ros til Røde Kors som hentet oss og betjeningen på Hageseter som serverte middag etter midnatt.

Siden dette er en del av Bettys prosjekt for å gå fra Stiklestad til Roma, må vi komme tilbake senere og ta dette strekket, men da blir det på sommeren.

1: Her et sted kunne vi kanskje sluppet oss ned. 2: Her snudde vi. 3: Sannsynligvis beste rute for oss. 4: Her ventet vi på hjelp.

Endelig ski igjen, på elendig føre

P3034813

Snedig at «elendig» er et anagram av «endelig». Når det endelig ble skiføre igjen var det elendig føre. Jeg startet med V50 fiolett som var Skiklubbens smøretips, det klabbet og var bakglatt og temperaturen steg. Så da sluttet det å klabbe og alt feste forsvant, så på halvveien smurte jeg om til V55 Rødt. Det fungerte sånn noenlunde et par kilometer, så etter matpausen på Grønlia, så la jeg på et ekstra lag. Det første som skjedde da, var at temperaturen falt betraktelig, så da klabbet det ordentlig. Sånne klabber det er vanskelig å holde balansen på. 10 irriterte kilometer. Nå er jeg definitivt i målgruppen for felleski…