Såmanns-statuen og Saint-Barthélemy-kirken i Clerques
Fin dag med noen få regnbyger. Vi måtte ta av fra leden for å finne en overnatting. Hotellet i Tournehem-sur-la-Hem var stengt på søndager(!), så vi satset på et slott i stedet: Chateau de Cocove. Så her bor vi standsmessig.
Ellers tok vi det rolig, og stakk innom et par kneiper på veien. Den første i Clerques, La Taverne du Semeur, som var ok nok, noen lokale som hang der på søndags formiddag og tok noen øl. Den andre var Cafe de la Mairie i Tournehem-de-la-Hem. Aldri har vi blitt mottatt mer hjertelig et sted. Da vi stakk hodet inn lød det «Bonjour» med et smil fra både gjester og innehavere. Virkelig et trivelig sted.
Etter en lunsj på Cafe de la Mairie (som hverken har hjemmeside eller tar kort), ruslet vi til slottet vårt.
Lite politisk korrekt figur utenfor La Taverne du Semeur
Veldig vått vær. Regn fra morgenen av og til utpå ettermiddagen. Dårlig vær gjorde at vi fikk sett rådyr og jerpe i tillegg til høns, gjess og kyr.
En advarsel til reisende: I Licques har de to barer/restauranter og vi satset på middag der siden overnattingsstedet visstnok ikke hadde middagsservering. Når vi kom til den første restauranten, Le chaudron licquois, i 16-tiden ble vi møtt av ei gallsur dame i 30-årene som sa de ikke hadde mat før 19 og dessuten var det fullt. Vi fikk allernådigs ta en øl. Hun henviste oss til Le Tacot som det viste seg heller ikke hadde mat før 19, men der ble vi møtt av en hyggelig mann som forklarte oss at det var bare i større byer du kunne få mat tidligere på dagen. Så der tok vi to øl (de var små) og en dose nøtter før vi vandret videre og forberedte oss på Real Turmat til middag. Stor var gleden da det viste seg at Le Moulin d’Audenfort hvor vi skulle sove, serverte middag tross at booking.com opplyste oss annerledes. Da sparer vi turmaten til senere.
Vi gikk hele dagen langs kysten med England synlig over kanalen. Noen strekk på sand, andre på fin sti. Og det er fascinerende hvor langt 3 km virker når en skal gå på en strand og ser hotellet rett der borte. Rester av tyske befestninger hele veien, men naturen gjør sitt beste for å rive de ned og begrave de i sand. De trodde jo invasjonen skulle komme her, men så kom den i Normandie, betraktelig lengre vest. Men området ble grundig bombet under D-dagen som avledningsmanøver.
Den opprinnelige idéen om enten å gå til Dover og så ta båten over og ta in på et hotell i Calais, eller å ta inn på et hotell i Dover og så ta båten over å gå langs kysten til Wissant, ble klokelig nok forkastet. For oss fotgjengere er det tilstrekkelig dagsprosjekt å krysse kanalen. Bare oppmøtetid pluss overfart tar tre timer av dagen. I tillegg skal man ta seg ut til ferjeterminalen i Dover, som er 100% tilpasset bilister, det samme er terminalen i Calais. Men, vi var 8 personer uten bil, som ble kjørt med buss igjennom alle krinkelkrokene på begge sider, og hele prosjektet tok det meste av dagen. Så et råd til fremtidige vandrere: Sett av en dag til å krysse kanalen.
Dover-Calais har vært en viktig forbindelse siden romertiden, og sannsynligvis tidligere også. Faktisk var området rundt Calais engelsk helt til 1558. Her ser man over kanalen, og man kan jo bare spekulere på hva Cæsar tenkte før han la i vei for å erobre Britannia (som han mislyktes med), eller hva Vilhelm Erobreren tenkte da han la i vei over og lyktes. 2 ganger har det lyktes å ta Britannia fra Europa. Første gang var under keiser Claudius i år 46, og andre gang var det Vilhelm Erobreren i 1066. Vilhelm var egentlig godt hjulpet av Harald Hardråde siden de engelske styrkene hadde brukt opp mye av kreftene i slaget ved Stamford Bridge 25 september på å banke nordmennene, så de hadde ikke så mye å gi ved Hastings den 14 oktober. Da hadde de forøvrig gått fra Stamford til Hastings også.
Andre erobrere som Napoleon og Hitler (kanskje strengt tatt hans generaler) har måttet nøye seg med å kikke over til England.
Litt handling i Canterbury før vi dro. Måtte bl.a skaffe meg en støttebandasje for høyre kne. Deretter tog til Shepherds Well for å ta fatt der vi slapp i går. Turen gikk over jorder og langs hekker. Dagens hovedinntrykk er nok kilometer på kilometer med «grønne tunneller» som vi gikk gjennom. Det er også litt rart for en nordmann at landskapet stiger jevnt og trutt ut mot kysten, og kun 2 km før Dover var vi på dagens høyeste punkt (riktignok bare 125 m.o.h) og så ut over den Engelske Kanal.
Startet ut fra Canterbury med en liten visitt til St. Martin’s Church i Canterbury. Riktignok er katedralen i Canterbury flott, men St. Martin’s er et mer interessant sted. Her var det kirke allerede i romersk tid. De eldste delene av bygget er fra en gang på 300-tallet og dette er det eldste kirkebygget som fremdeles er i bruk i den engelsktalende verden. Etter at romerne trakk seg ut i år 410 ble det området bosatt av Jyder. Senere, da St. Augustin av Cantebury kom hit i år 597, ble kirken tatt i bruk igjen og utvidet.
Resten av turen gikk på stier og over jorder i Kent, et landskap som har vært i bruk av mennesker (homoider) i minst 400 000 år. Nydelig september-dag med sol og en lett kjølig bris fra nord.
Tok buss til Fjellseter, ikke alt for tidlig siden vi hadde gjester på lørdag. Kaldt og fint fra morgenen av og vi fulgte stien fra Fjellseter (den syklistene kaller «Snaken 1») til Stykkeveien og videre langs den til Grønlia. Liten pause, før vi gikk ned i Skjelbreidalen og videre stien opp til Kvistingen. Videre opp til Storheia (565 m.o.h) som inntil 2019 var kommunens høyeste punkt. Der var det mye folk i finværet, luften var klar og utsikten fantastisk. Vi så Trollheimen, Sylane og havet utenfor Ørlandet. Lite vind og sol gjorde det mulig å innta lunsj på toppen.
Etter en god lunsj gikk vi Storheiastien og til Lian. Vi krysset forøvrig vårt eget spor på veien. På vei inn mot Lian nådde vi igjen noen vandrevenner som vi slo følge med til trikken.
Finnes ikke noe bedre vann enn i en norsk fjellbekk.
Fint på toppen av Storheia
For å parafrasere Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor.
Det ble lørdagstur i stedet for søndagstur denne helgen. Bussene går ikke tidlig nok til at en kan kumme seg ut til Byneset i skapelig tid. Vi startet ut fra Fortuna og fulgte samme rute som i 2018. Nydelig ettersommer med frisk luft etter nattens regn.
Denne turen har vel så bratte partier som turen opp fra Klemetsaunet, men med en del slake partier til å trekke pusten i, så det virker ikke så drygt likevel. Vel oppe ble det fotografering ved varden. Dette er egentlig ikke det aller høyeste punktet på Bosbergheia, men den nordligste av de 5 (?) vardene. På grunn av sur vind valgte vi å gå til Elgsethytta før vi rastet. Det er mye vann i myrene i år etter sommerens regn, og det merkes på at stiene blir veldig brede der de krysser myr og våte partier. Det er nok en del steder som skulle hatt litt klopp-legging slik at slitasjen på naturen blir mindre.
Etter pausen var det grusveier og grusete stier fram til Lian hvor vi tok trikken til byen. Etter en bedre middag i byen, dro vi på gratisfestivalen Eat The Rich på Svartlamon, traff en del kjentfolk og hørte litt musikk før vi dro hjem. Det ble en lang og aktiv lørdag.
Gikk denne turen sent i oktober 2019, men i dag var det dags for å ta med Betty på samme turen. Dårlig med busser utover til Klemetsaunet en søndags morgen når de kjører sommerruter, og da er det kjekt å ha en voksen sønn med bil som stiller opp og kjører mor og far ut til startpunktet for søndagsturen.
Det er bratt opp fr Klemetsaunet, men kjempefin sti oppover Styggdalen. Riktignok tar stier av til høyre (til Folfoten) og til venstre (til St. Olavsspranget) så stien oppover mot Herberndammen blir stadig mindre og oppe på myrene er den rimelig vag, uten at det er vanskelig å finne fram.
Det var tåke da vi startet, og hadde håpet å få noen fine bilder på turen oppover, men stort sett er skogen så tett at det er lite å se. Vi rastet ved Herberndammen, og det ble også tid til en liten dukkert før vi gikk ned til Tømmerdalen og videre via Nydammen og opp til Driftsveien som vi fulgte ned til Vestoppfarten.
Kjempefin dag. Stort sett fint varmt vær. Vi belønnet oss selv med en pils i byen før vi tok bussen hjem til Grilstad.
Bernts turblogg 