Etterhvert som jeg har blitt stadig tryggere på stadig flere ruller. Vel, det er ikke så mange, noe resultatet fra NM viser, men det er fler enn én, og jeg trenger lenger ikke å gå ut av kajakken med mindre jeg roter det skikkelig til. Det har ført til at jeg etterhvert ikke orket å «svømme»: Det er vått, det er kaldt og det er anstrengende. Så da så.
Her en dag skulle jeg, for moro skyld, ta en «seal-launch» fra ei flytebrygge i stedet for å stå i kø for å vente på andre før jeg fikk satt kajakken på vannet. Jeg fikk ikke fart nok fra den lave brygga, slik at kajakken (plast North Shore Atlantic) stoppet opp med bakenden hengende på brygga. All verdens støttetak og gymnastikkøvelser hjalp ikke, så jeg gikk rundt. Når jeg så rullet opp så hang fremdeles kajakken på brygga og jeg gikk rundt igjen. Så jeg kapitulerte og gikk ut av kajakken. Fikk kajakken skikkelig på vannet og prøvde meg på en «re-enter and roll». Den satt som et skudd i fjor da jeg sist prøvde, men dette var ikke min kajakk, og jeg fikk ikke festet lårene skikkelig så kajakken glapp og jeg havnet i vannet igjen. Dette begynte å bli pinlig, og jeg begynte faktisk å bli sliten. Så sliten at det å klatre opp på flytebrygga ble i tyngste laget.
Så, stoltheten fikk seile sin egen sjø og det ble en kameartredning ved en medpadler i stedet. 2 meter fra brygga. Så, når jeg deltok på neste Rull & Tull i regi av TKK, var det svømming som stod i fokus. Balansering i kajakken, lek, re-enter and roll, åreposeredning (ja tenk det!) osv. Og jeg hadde det fantastisk gøy. Og jeg er enda en erfaring rikere: Du blir aldri så flink å rulle at du ikke trenger å trene på andre teknikker.
Bernts turblogg 