Kurs i grønlandsteknikk

Sammen med Torleif Holm holdt jeg et padleteknikkurs med grønlandsåre. 11 deltagere, fint vær og trivelig dag. Jeg observerte (uten å ha GPS-fakta for å underbygge det) at vil holdt høyere marsfart en en normal søndagstur med TKK, og det på tross av at enkelte av deltagerne knapt hadde holdt i en grønlandsåre før.

Undertegnede (og han er det ikke så ofte bilde av i denne bloggen) forklarer forskjellen på en del grønlandsårer (og en aleutisk en). Foto: Leif Tore Anderssen

Skjelbreia

Etter et par uker med mye padling og TKK-arbeid fant Betty & jeg ut at en telttur i skogen var tingen. Vi tok trikken på fredag til Lian og tuslet inn til Skjelbreia hvor vi fant en trivelig leirplass. Vi var her på telttur sammen i 1991 også, før vi fikk barn. Nå er barna store (yngste er 17), så ringen ble på en måte sluttet.

Det begynner å nærmes eg høst. Det er slutt på blåbær og multer og rognebærene er røde. Løvet har mistet den friske grønnfargen, men ennå ikke begynt å gulne noe særlig. Fra nå og en måneds tid utover er vel noen av de fineste ukene en kan få i marka.

Det nye MSR-teltet var fantastisk uten yttertelt i finværet. Her var det bare å ligge på ryggen og sovne inn til synet av stjerner, satellitter og stjerneskudd. Lørdag morgen var det fremdeles vakkert vær, og etter egg og bacon på en sen frokost, og en sulten nøtteskrike på besøk, gikk vi tilbake til Lian og tok trikken til byen. Turen ble avsluttet med kaffe og Napoleonskake på Bristol.

Ellers blir jeg stadig mer bgeistret for BioLite’n. Kongler, som det var rikelig, fungerer utmerket som brensel og primusen gjør også nytten som et lite koselig bål også. Etter frokost ladet jeg mobilen med kongler satt inn med baconfett. Fungerte veldig bra!

MSR Mutha Hubba NX uten yttertelt. Glimrende i finvær
MSR Mutha Hubba NX uten yttertelt. Glimrende i finvær
skj3
Bålkos med BioLite
Sulten nøtteskrike med en brødbit i nebbet.
Sulten nøtteskrike med en brødbit i nebbet.

 

 

Trondheim Triatlon 2014

I år igjen var TKK med på å «gjete» svømmerne på Trondheim Triatlon. Denne gangen startet de et stykke ut fra Munkholmen for å svømme 1900m inn til Ilsvika. Allerede under «oppvarmingen» som var å svømme de 300 meterne ut til startområdet virket tøft nok for enkelte. To svømmere måtte hjelpes opp av sjøen p.g.a problemer, og begge tilfellene havnet på Betty sitt fang, nesten bokstavelig. Uansett, hyggelig for TKK å kunne hjelpe Trondheim Triatlonklubb med dette arrangementet og jeg er imponert over deltagerne. Spesielt de som kom sist inn på svømmingen, så slitne at etter en times svømming sjanglet opp fra fjæra, og likevel gav seg i kast med først 50km sykling og påfølgende 12 km løping. Det er viljestyrke det!

Betty og testosteronet
Betty og testosteronet (Foto: Kjell Skjerve)
Gjengen klar til å gå i vannet
Gjengen klar til å gå i vannet
Starten har gått
Starten har gått

 

Elgsethytta & hundebæsj

Lenge siden sist, men jeg ble med Betty og en veninne på en spasertur inn til Elgsethytta. Det er fremdeles sommer og grønt i marka, men det er slutt på bærene ser det ut til. Det som fascinerer og irriterer meg på turer langs slike mye brukte ruter, er hundeiere som plukker opp driten etter hundene med disse svarte hundebæsjposene, og kaster fra seg posen i naturen!!!. En mer ikke idiotisk oppførsel kan jeg ikke tenke meg. Kan ikke bikkjene gjøre fra seg i naturen da, så lenge det ikke er midt på stien? Da brytes det i alle fall rimelig fort ned om ikke annet. Alternativt, ta med posen og kasten i søpla ett eller annet sted. Kan det være så vanskelig?

Nigardsbreen

Betty og jeg bestemte oss for å ta oss en bretur. Det begynner å bli noen år siden jeg var på bre sist, av diverse årsaker, så det var på tide å friske opp kunnskapene. Etter litt kartlesing fant vi ut at vi ville prøve Nigardsbreen. Planen var å kjøre ned på torsdag etter at Betty hadde vært på Torsdagsgeriljaen, gå på bre fredag, besøke venner i Årdal på lørdag og kjøre hjem på søndag. Da passet Nigardsbreen ypperlig med sin tilgjengelighet (bl.a. kort anmarsj).

Vi måtte imidlertid p.g.a. dødsulykken som nettopp var og tiltakene som var satt inn sjekke om vi fikk gå tur uten guide, men det gikk helt fint. Guidene (som lensmannen i Luster henvendte oss til) i Breføraralaget var fornuftige mennesker.

Vi ankom Nigardsbreen Camping i mørket etter midnatt og fikk satt opp teltet og køyet rimelig kjapt. Neste morgen våknet vi til vakkert vær og nydelig utsikt fra teltet mot Breen. Vi kjørte inn til parkeringen, tok båten for å spare oss en kilometers spasering på berget langs vannet og ruslet opp til broen over elven som var sperret med en politisperring. Etterhvert kom en guide og vi gikk opp til innsteget. Sjelden enkel anmarsj på denne breen.

Vel oppe på breen fant jeg kjapt ut at blåis suger krefter og at jeg definitivt ikke er 40 år lenger, her trengs det litt trening, ja. Uansett, vi ruslet oppover, fant noen vegger og formasjoner å klatre i og en liten tunnel å gå igjennom. Etter noen timer var vi vel fornøyde og tok oss ned og tilbake til leiren.

En fornøyd Betty
En fornøyd Betty
Inn i breen
Inn i breen

ng-tunnell

Ganske så folksomt her
Ganske så folksomt her

Ved teltet ble det en velfortjent brepils og lapskaus med rødvin til. Tidlig til sengs og sov til langt på dag før vi dro til Årdal. Fin tur dette.

 

Den som har ved å klyve trenger ikke fyre

Kjapp tur til hyttta i Nord-Trøndelag for å gjøre litt arbeid med veden. Min mor på 80 år bruker den mye (uten strøm, uten innlagt vann og et par km å gå fra parkering) så det trengs litt ved, så da så. Dessuten får vi låne hytta når vi vil, så det er ikke annet en rimelig at vi bidrar litt. Det ironiske er at en blir så varm av å hogge ved, og som min morfar i sin tid sa: «Den som har ved å klyve trenger ikke fyre». Men, da var det godt med noen dukkerter i vannet som hadde fin badetemperatur.

Betty  i aksjon
Betty i aksjon