Tradisjonen tro vandret vi fra Mogán til Veneguera med påfølgende konsert i kirken og til slutt lunsj på plaza’en. Etterpå kjørte vi til Maspalomas og testet bølgene. Rakk ogs solnedgang fra terrassen før middag.
Konsert i Veneguera
Kategori: Konsert
Korhelg i Vanvikan
Dro til Vanvikan for å se «Omtrent uten en tråd» med Stranda Mannskor.
Vi syklet til Pirterminalen for og tok Hurtigbåten over til Vanvikan. Etter en fortreffelig middag med venner ruslet vi bort til Vanvikan Samfunnshus hvor koret holdt konserten/showet. Trivelig stemning og hyggelige folk og nattmat. Slik det skal være.
Søndag syklet vi hjem via Rørvik/Flakk.
Fortuna-Lian over Bosbergheia
Det ble lørdagstur i stedet for søndagstur denne helgen. Bussene går ikke tidlig nok til at en kan kumme seg ut til Byneset i skapelig tid. Vi startet ut fra Fortuna og fulgte samme rute som i 2018. Nydelig ettersommer med frisk luft etter nattens regn.
Denne turen har vel så bratte partier som turen opp fra Klemetsaunet, men med en del slake partier til å trekke pusten i, så det virker ikke så drygt likevel. Vel oppe ble det fotografering ved varden. Dette er egentlig ikke det aller høyeste punktet på Bosbergheia, men den nordligste av de 5 (?) vardene. På grunn av sur vind valgte vi å gå til Elgsethytta før vi rastet. Det er mye vann i myrene i år etter sommerens regn, og det merkes på at stiene blir veldig brede der de krysser myr og våte partier. Det er nok en del steder som skulle hatt litt klopp-legging slik at slitasjen på naturen blir mindre.
Etter pausen var det grusveier og grusete stier fram til Lian hvor vi tok trikken til byen. Etter en bedre middag i byen, dro vi på gratisfestivalen Eat The Rich på Svartlamon, traff en del kjentfolk og hørte litt musikk før vi dro hjem. Det ble en lang og aktiv lørdag.
Bessastaðir
Tur til Island for å feire bryllupet til Kristin og Ingvar, midt i SAS-streiken. Vi greidde å komme oss til Island via Stockholm. Vielsen var i Bessastaðakirkja og festen var i Garðaholt. En uforglemmelig opplevelse.
Vi var også turister i Reykjavik og besøkte punk-museet og Hallgrimskirkja. P.ga. SAS-streiken fikk vi en dag ekstra, som vi brukte til å leie sykler og sykle ut til Bessastaðir og tilbake via Garðabær hvor vi drakk kaffe hos Kristin og Ingvar.
Og vi karet oss hjem, denne gangen via København.
Og været? Akkurat som i Trondheim, 10-12 grader og regnbyger.
En tradisjon
Buss til Mogán, vandre over fjellet, konsert i kirken i Veneguera og lunch under det store treet på plaza’en. Vi har gjort det flere gange før så da kan vi vel kalle det en tradisjon.
En uke på Gran Canaria
Vi tok et lite avbrekk fra vinteren med en uke på Gran Canaria. Uken ble brukt til bading, turer og god mat. Ingen ordentlige ekspedisjoner, men det ble da noen turer til Cruz de Patalavaca samt klassikeren fra Mogán til Veneguera med en liten kirkekonsert ved Betty, John Arvid og Ruben og avsluttet med tapas på torget.
UFFA 30 år etter
13. februar 1987 spilte jeg i Psychotic Impulses og Betty i Betty Bohm Bang Band. Begge bandene spilte på en støttekonsert for Folk og Røvere. Dette var før Betty og jeg kom sammen. I år, 30 år etterpå spilte John Arvid i Johnny Fuse og Ruben i Kigara. Begge bandene spilte 1. april på en konsert på UFFA.
Kirkekonsert i Veneguera
Fjellturen som Marit og Svein arrangerer fra Mogán til Veneguera var forsterket med bussleie og kirkekonsert i kirken i Veneguera i år.
Vi ble plukket opp utenfor Anfi og kjørte opp til Mogán hvor turen startet. Litt luksuriøst med direktebuss på motorveien og gjennom tunellene, men savnet litt rutebussen langs kysten. Antar det er slik utenlandske turister opplever vestlandet i Norge nå. Tunellene er effektive til kommunikasjon, men ikke så veldig interessante når du er ute på ferietur og ønsker å oppleve mest mulig.
Turen har vi jo gått mange ganger, og den er veldig fin. I år synes jeg det var litt frodigere og grønt enn tidligere år, men det har sikkert med nedbørsmengden i løpet av vinteren å gjøre. Standard pause på toppen ved Cruz de Mogán før turen gikk ned til Veneguera. Og selvfølgelig måtte vi stoppe hos Eduardo og kjøpe lokalt dyrket frukt: Appelsiner, sitroner, banan og papaya.
Framme ved restauranten til Juan Luis på kirkeplassen møtte vi de som av ymse årsaker ikke kunne gå over fjellet og hadde tatt buss helt fram fordi de ville være med på konsert og lunsj i Veneguera. Resten av turfølget tok seg en forfriskning , mens Betty og jeg gjorde oss klare til konsert. Ikke ofte vi holder konsert sammen, men det går vel egentlig bedre og bedre for hver gang. Kanskje fordi vi blir eldre? Kirken i Veneguera var spartansk innredet og hadde en nydelig akustikk. Den står normalt ikke åpen for turister, men Juan Luis hadde ordnet det slik at vi fikk nøkkel og kunne holde konsert her.
Vi spilte 4 låter: May You Never (John Martyn), Hold Mitt hjerte (Peter Hallström/Björn Skiffs), To Tunger (Frode Dyrli Angelsen/Betty Stjernen) og til slutt People Get Ready (Curtis Mayfield) med et innlagt vers fra Holy Mother (Eric Clapton). Konserten fungerte fint og folk var tydeligvis fornøyde.
Etterpå var det Tapas og drikke og allsang på restauranten til Juan Luis på kirkeplassen. På hjemturen hoppet vi av bussen i Puerto de Mogán hvor vi badet i havet og tok båten tilbake. Det vil si, vi tok den siste båten som bare gikk til Puerto Rico, så vi måtte ta taxi den siste biten tilbake til Anfi.
Nyttårstur til Toten
Nyttårshelgen var vi på den årlige nyttårsfesten på Studio Studio Nyhagen på Toten. Første gang jeg var der. Jeg akkompagnerte Betty på noen sanger, ellers var det mye musikk og god mat.
På returen 1. nyttårsdag overnattet vi på Rondane Høyfjellshotell. Tanken var å gå en fin skitur 2. januar. Men på søndagskvelden falt jeg på isen i en glatt trapp og slo meg noe så aldeles forjævlig, heldigvis var det ikke noe brudd. 2. januar var en fantastisk dag med blå himmel og -10°C, men jeg måtte vente i bilen mens de andre gikk på ski.
Den ble historiens største blåmerke, men jeg avstår fra å legge ut bilde av det.
Wackeeeen!!!
Innledning
For tre år siden var Betty og en av sønnene sammen med en kamerat på metal-festivalen Wacken Open Air i Wacken nord for Hamburg. Etter det utviklet vi idéen om en familietur til Wacken det året jeg fyller 60. Som sagt så gjort, vi allierte oss med tre sønner og to av deres kompiser, alle satte av penger og natt til 3. august i fjor satt vi klar med 2 PC’er for å kjøpe 7 biletter. Det er maks 5 billetter pr kjøp og Wacken hadde tidligere år blitt utsolgt på under et halvt døgn, så vi tok ingen sjanser. Det betyr også at i skrivende stund er det for sent å kjøpe biletter til Wacken i 2017.
Tirsdag 2. august
Vi fløy ned via København til Hamburg med SAS. Vi hadde ikke tenkt på forhåndsbestilling av bussbiletter, og festivalbussen som gikk kl. 17:00 var full og neste gikk ikke før kl. 19:00. Vi så litt mørkt på å vente så lenge før vi kom oss til campen og fikk satt opp teltene. Men, midt i en usannsynlig lang kø av taxier spottet Betty en maxitaxi, og etter en kjapp forhandling var han villig til å kjøre oss til Wacken for EUR 20 pr. person (bussen kostet faktisk 22). Dermed gikk det kjapt og greitt. I Wacken måtte vi betale EUR 20 pr. person for adgang til campen før den offisielt åpnet kl 20:00 (EUR 30 for de som kom mandag), men da kunne vi plukke oss en fin leirplass med passe god drenering før hordene stormet inn kl. 20.
I campen møtte vi også Stein Eldar som hadde kjørt nedover fordi han skulle på ferie i Tyskland/Danmark etterpå. veldig praktisk, fordi vi sendte camping-stolene med ham (2-seteren vår er nokså stor og tung og upraktisk å drasse på når man er ute og flyr).
Onsdag 3. august
Og så kom regnet. Og vi skjønte poenget med godt fottøy på Wacken. Stedet ligger i det som en gang var et enorm våtmarksområde i Nord-Tyskalnd, og jorda er svart og feit. med 75000 publikummere trakkende rundt i dette blir det gjørme rett og slett.
Så dermed ble formiddagen brukt til frokost inne i byen og kjøp av gummistøvler til de av oss som hadde satset på at joggesko med Gore-Tex skulle holde.
Festivalen ligger forøvrig tett på landsbyen og med en festival med 75000 mennesker i en by med 3000 innbyggere, setter metal-folket virkelig preg på byen. På den annen side, deltar mange i byen aktivt, det var ølbuler og frokoststeder i mange av hagene langs den ene hovedgata. Vårt faste sted ble Hangover Bar, i hagen til en spansktalende familie. De serverte godt øl og solide frokoster.
Onsdagen var forøvrig før-festival-dag, med musikk på tre av de små scenene, men tiden blest brukt til å finne ut av Wacken, fasiliteter på festivalområdet osv. Av før-festival fikk jeg med meg noe tysk hornmusikk-greier med allsang (!), godt weißbier, noen gode pølser og Red Hot Chilli Pipers (Skotsk sekkepipe-metal).
Torsdag 5. august
Dette var første festivaldagen, og også den dagen med de fleste bandene jeg hadde blinket meg ut. Etter veldig sen frokost/lunsj i Hangover Bar startet vi med gammel-heavy-bandet Saxon. Jeg hørte ikke noe særlig på Saxon før i tiden og hadde ingen særlige forventninger, med bandet leverte en virkelig god konsert og det var stor stemning.
Umiddelbart etter Saxon var det Foreigner, men vi hørte bare noen låter før vi måtte ordne oss noe mat og drikke. Og så var det duket for Whitesnake. Dette skulle visstnok være det siste året for David Coverdale før han pensjonerer seg. Stemmen holder absolutt mål ennå når han synger, men når han snakket mellom låtene var den rimelig ruskete. Men, en flott konsert var det, en ren heavy-ballade-bonanza.
Neste band var Iron Maiden som heller ikke har vært en av favorittene mine, men de leverte et forrykende flott show så vi koste oss som bare det.
Vi avsluttet dagen med en minneseremoni til Lemmy Kilimister, «Born to lose, lived to win (A farewell to Lemmi Kilmister). Etterpå gikk Betty og jeg til sengs, mens ungdommen dro på Blue Öyster Cult, riktignok et band jeg hadde lyst til å se, men i min alder blir det nok med tre fulle konserter på en kveld. På bakgrunn av rapportene derfra dagen etter, angret jeg litt på at jeg ikke gikk. Det hadde vært veldig bra sa de.
Fredag 6. august
Fredag formiddag tok vi det virkelig med ro. Det regnet en god del og vi tuslet litt rundt i Wacken og på festivalområdet og hørte en halv låt her og en kvart låt der. Eneste bandet vi så nesten hele konserten av var Grilschool.
Lørdag 7. august
Også en rolig dag på oss voksne. Vi stiftet bekjentskap med Clutch som var et ikke så-veldig-metal-band som spilte virkelig fin rock som vi koste oss med. Etter det var det Twisted Sister, men jeg kan ikke fordra musikere som rakker ned på kolleger fra scenen, så jeg ble sur og vi gikk for å finne oss en øl. Temaet var forøvrig at Twisted Sister skulle legge opp på ordentlig og ikke på liksom for å senere bli gjenforent slik som «feigingene» i Kiss og en rekke andre band han nevnte som hadde lagt opp og begynt på nytt igjen. Det positive med utspillet er at det kanskje aldri blir noen gjenforening heller. Basert på hvor uinspirert bassist og gitarist var, er det kanskje ikke så dumt.
Søndag 8. august
Reisedag. Virkelig flott logistikk og tysk organisasjon gjorde at avreisen fra Wacken fungerte knirkefritt (Her kunne de som arrangerte Bruce Springsteen-konserten i Granåsen plukket opp noen idéer…..). Buss til hamburg og fly Hamburg-Amsterdam-Værnes.
Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur og at de fleste av oss ikke skulle på Wacken 2017 (da måtte vi ha kjøpt billettene natt til 8 .august).
Og her passer det med et sitat fra Bakklandet Bassangforening:
Og selv en tur til Frosta i båt,
Over det gyngende vann,
Er best når man fornøyd, trett og våt,
Endelig kan gå i land.
Bernts turblogg 